Stavanger m/ tanker og film

Kanskje man skulle bruke litt tid på å komme med synspunkter og noen tanker ang helgens agilitystevne i Stavanger? Ikke det at det denne gangen var noe ekstraordinært i forhold til andre stevner, men noen tanker om dommeren og hans baner synes jeg allikevel hører med.

For det første, det er alltid hyggelig å være i Stavanger på stevne, det være seg tilrettelegging, underlag, gode dommere (mye utenlands) og ikke minst hjelpsomme og blide funksjonærer og annet personell.
Det er liksom ikke noe stress uansett hva som skulle dukke opp, arrangere stevner er de gode på, enkelt og greit. Bare det at de i forkant av stevnet, da påmelding via agipro ikke funket, ordnet opp fort og ønsket oss velkommen sier alt om hvor behjelpelig og ”enkle” de er.

Nå var det ikke akkurat den biten jeg ville bruke tid på, selv om det bare må nevnes og skrytes av, men det var som jeg sa innledningsvis, dommer og baner.
Finske Kari Jalonen har jeg gått for èn gang før, og det var i forbindelse med Vm uttak på Lillehammer i juni i fjor.
Den gangen, uavhengig om jeg hadde en dårlig resultathelg, var jeg ikke begeistret for daværende baner. Åpne baner, av samtlige dommere, med lange strekk er noe jeg overhodet ikke er flink å fikse, slik er det bare.
Tror jeg skrev det i bloggen i etterkant, at jeg liker baner hvor man må være på hugget og ”handle” hunden, passe tekniske og utfordrende. På Lillehammer følte iallfall jeg at man kunne stort sett bakbytte gjennom hele banen i samtlige baner, og bakbytter er ikke det vi liker best, hverken meg eller Diesel. Så ja, egentlig burde jo det være nok utfordring for meg, misforstå ikke, men jeg vet ikke helt hvordan jeg ellers skal forklare det annet enn: ”gi meg trange, tekniske ”drittbaner”, det digger jeg” (uansett utfall resultatmessig). Det har noe med følelsen utpå banen å gjøre, jo mere jeg må jobbe, jo mere utfordrende og moro er det! Uansett utfall, bare for å presisere det atter en gang!

Så, mine ”lave” forventninger til Jalonen’s baner ble knust sønder og sammen i Stavanger! Jeg hadde forventet åpne baner, og jeg hadde forventet at jeg og Diesel måtte benytte oss av mange bakbytter…igjen, utfordrende nok for oss, vi trenger absolutt trene på det, selv aldri så liten lyst jeg har.
Satt i bilen på veien nedover og nettopp snakket om hans type baner, meg og Cecilie, da hun lurte på hva hun kunne forvente seg. ”Nei, åpne baner med masse fart, det hadde han iallfall på Lillehammer”, sa jeg. Yeah right, så mye kan jeg putte en dommer i ”bås” etter ett stevne, liksom. Helgens baner var alt annet enn noe så ”enkelt” som bakbytter.  Det igjen, at han kan overraske slik, er jo et bevis på at fyren er knallgod på å bygge baner.

Punkt èn: det var stor forskjell fra kl 1 til 2 til 3, akkurat slik det skal være. Jeg skal dog si litt om kl 3 banene, andre for kanskje si noe om de lavere klassene. Jeg hadde jo to kl 1 hoppløp med Lui, og de var akkurat passe krevende til at en, nettopp kl 1 hund, skal klare det…synes jeg, da.

Når det kom til kl 3 banene fikk jeg en følelse av. ”WOW, er det mulig?!” Tror de fleste lo og kanskje noen smilte oppgitt, under briefingen. Jeg var en av de. ”Hvordan i alle dager skal jeg løse dette?”
Så kom jeg til å undre meg over om hva dommeren krevde at en hund og fører skulle mestre i hans baner. Først og fremst krevdes det en del handlingskunnskap av fører og hund, jeg gjorde noen handlingsvalg som jeg ikke har gjort i konkurranse før, bla det å sende hunden fra meg i et bakbytte og framover, etter endt slalom, mens slalomen er i mellom oss. Jeg hadde ikke så mye annet valg heller da, og det funket overraskende nok.

Ellers var man avhengig av å ha en viss dose selvstendighet i hunden da den skulle hente ”skjulte”  tunnelinnganger – fører måtte stole på å sende hunden på egenhånd da det ofte kom en vanskelighet etter tunnel som krevde at fører var der med hunden, enten baksidehinder, hinderdiskriminering etc.
Og selvsagt var det en stor fordel at hunden kunne på egenhånd fullføre feltene da vanskeligheten etter feltene ofte var lik som etter tunneler. Mye teknikk krevdes, enkelt og greit.
”Typisk finsk”, nevnte den mest geniale personen jeg vet om. Sikkert rett i det, jeg har dog ikke løpt baner av en slik vanskelighet før, men moro og krevende var det.

Selv om vi (meg og Diesel) fikk sånn nogenlunde til tre av fire løp, er det mye som ”mangler”, helt klart. Vi er ikke så teknisk anlagt som denne type baner krever, selv om jeg personlig foretrekker det framfor åpne kombinasjoner.
For all del, det var helt klart fine linjer i banen, man måtte bare treffe riktig og ta riktige valg underveis. Overgangene fra den ene vanskelighetsgraden til den andre var tette, så kom man ut av linja var det nesten umulig å hanke seg inn igjen, det resulterte ofte i disk.

Vet ikke helt om jeg skal legge opp til så mye teknisk trening framover som helgens baner krevde, spørsmålet er jo hvor ofte man treffer på slike type baner. Jeg har på følelsen at dagens baner er mer åpne, både i inn- og utland, iallfall i følge youtube filmer fra stevner rundt om. Vi får se…
Diesel klarer på sin egen måte å ”knote” seg gjennom mye rart, vil nødig terpe på for mye detaljer, hvis du skjønner. Dessuten er hun rundet syv år, kanskje man med Lui skal legge inn litt mer detaljert trening? Bør kanskje heller konsentrere meg om å få ferdig RC treningen?!

Har redigert sammen Diesel’s løp, og jeg ser vi ikke er helt på ”hjemmebane”.
I det første agilityløpet har hun hårfine felt, både stige og mønet, men mye mulig var det en halv pote på. Hva vet jeg, dommeren dømmer og han var tydelig fornøyd. Ellers mye bra.
Hoppløpet lørdagen var håpløst. Klarte ikke finne linja fra 2 til 3, presser henne forbi hinderet. Som jeg nevnte, kom man ut av det var det vanskelig å hente seg inn igjen.

Søndagens hopp var jeg ute på ”tynn is” et par steder. Kombinasjonen før slalomen slet vi med å finne flyten, og en gedigen handlingsfeil av meg mot slutten gjorde nesten ende på seieren, men lille Diesel er superflink og skjønner hvor jeg har tenkt å sende henne.

Siste agilitybanen var helt rå, og det var mange som slet big time, meg inkludert. Man ser tydelig at jeg prøver å ligge litt i bakkant ned stigen, men da får hun et ekstremt tregt felt. Forutenom det klarte hun seg overraskende bra, og handlingen min fra slalom og ut har jeg aldri prøvd før. Tror Diesel leser meg mye mer enn jeg leser henne, for å si det sånn – flink hund 🙂

 

Lui’s løp redigerer jeg senere i uken, men kan iallfall legg ut bilder fra mandagens tur på Bondemarken – herlig!

Denne bildekrusellen krever javaskript.